Teori Og Metode, Om Kilder

Front 1

Levning

Back 1

Historiske undersøkelser og fremstillinger består i å anvende rester eller levninger av en fortid til å rekonstruere denne fortiden. Levninger er alt som er overlevert fra fortida. Men de blir kilder for oss når vi tar den i bruk for å svare på spørsmå. Hva er de kildene vi har for oss? Hva slags kilder er det= Hvilke funksjoner hadde de i den situasjonen og det miljøet de ble til i? det gjelder å bestemme hvilken relevan kildene har for problemstillingen. Men førstog fremst spør vi hvor troverdig opplysningene er. Her gjelder indre kildekritikk.

Absolutt alle overleverte materiale stammer fra en situasjon i fortida. Alle rester fra fortida kan brukes som levninger fra den sortidssituasjonen de oppstod i. Når vi anvender dem på denne måten ser vi kilden som en del av den fortidige virkligheten de ble til i. vi ser kildene som en puslebit og prøver å gjenskape det puslespillet den inngikk i. Med utgangspunkt i de restene vi har, søker vi å rekonstruere situasjonen. En slutter da fra rester tilbake til noe ved opphavspersonen, til opphavsmiljøet. Når vi bruker spor fra fortida som en levning, er det vi som historikere som trekker slutningene om hvordan noe var. Det er vi som iakttar restene av fortisa. Vi kan selvsagt ta feil i våre besluttninger, men vi er iallefall ikke overlatt til andres iakktakelser og feilsluttninger.

Front 2

Beretning:

Back 2

Alle typer kilder kan brukes som levninger, dvs. som dokumentasjon om sin egen opphavssituasjon. Skriftlige kilder utnyttes som beretninger når man gransker innholdet i den fortellingen som er nedskrevet. Beretninger kan avvike sterkr fra virkeligheten, og krever derfor en nøyaktig prøving og vurdering. Kildekritikk utgjør derfor et av de viktigeste ledd i den historiske forskningen.

Når kan man bruken en kilde som beretning?

Kilden må være menneskeskapt: det er åpenbart. Kilden må også være meddelende- et møkkagreip kan ikke fortelle. Den må være beskrivende, ikke normativ; en moralpreken sier mest om hvordan ting burde være. Den må handle om fortida; tippekupongen din sier lite om hvordan kampresultatet ble. En kilde som fyller disse kravene, kan være for eksempel et brev som beskriver hva npen så, det kan være et avisreferat av gårdsdagens møte, det kan være norres kongesagaer.

Når vi bruker en fremstilling som levning etter en viss situasjon, er det vi som trekker slutningene om hvordan noe var. Men når vi bruker kilden som bererning, bruker vi den som om vi leste en eldre kollega. Da er vi tillegg også overlatt til "kolegaenes" muligheter, evner og vilje til å beskrive virkligheten rikrig.

Historikere bruker både kilder som bare kan nyttes som levninger, og kilder som også kan nyttes som beretninger om forhold forut dem selv. Beretninger gir oss ofte kronologi, en oversikt, et handlingsskjellett som det kan være uhyre tungt å arbeide opp bare ved hjelp av levninger fra en samtid. Noen har så å si gjort en del av jobben for oss allerede. Men samtidig er vi da altså utlevert også til beretterens feiltolkninger. To punkter bør understrekes for å unngå misforståelser. At en kilde brukes som bereting, betyr ikke nødvendigvis at formen er berettende. Episk. og dessuten: berettende kilder er ikke nødvendigvis sanne: det er ikke sikkert vedkommende har rett.

Front 3

Førsthånskilde eller primerkilde

Back 3

En fårstehåndskilde er en øyevitneskildring. Vil foretrekke enn primærkilde, det vil si at den ligger nærmest i tid og rom i forhold til det som skjedde, blant de kildene vi har til rådighet.

Har man førstehåndskilden, er dette den primære kilden og alle andre sekundære. Har vi ikke den, er den neste, nærmeste kilden primærkilden, Et dokument B kunne bestå av en avskrift av A og en orginal del. Om A er fursvunnet, blir B i sin helhet primær. Vi foretrekker en primærkilde fremfor en sekundær kilde, som jo stpr i gjeld til en annen kilde. Er den primære gått tapt, blir sekundær kilden primær. Vil ha kilder med motsatt endens. Dersom to motsatt utgangspunkt hevder det samme, styrkes tilliten til det som fortelles. to sammenfallende kilder med ulik unksjon er utmerket.

Vi ønsker ikke bare flere kilde, men kilder som er uavhengige av hverandre. Avskriften støtter ikke orginalen. En avhengighet kan for øvrig være vanskelig å se. Eks. når vereraner har fortalt historiene flere ganger sammen, blir det til slutt en versjon.

Front 4

Annenhåndskilde eller sekundærkilde

Back 4

Sekundærkilde: Noe som bygger på primærkilden ved at den henviser, eller referer til den kalles en sekundærkilde. for eksempel lærerbøker.

Andrehåndskilde: andrehåndskilde er en som har fått kunnskap om en hendelse fra andre. for eksempel besteforeldre som kan ha vært med i krig eller lignende, og forteller det videre til barnebarna.

Front 5

Førstehånds og primærkilde: (lett forklart)

Back 5

Førstehåndskilde: En som foreller om egne observasjoner opplevelser og inntrykk kallen for en førstehåndskilde. for eksempel en. soldat fra 2. verdenskrig.

Primærkilde: En pirmærkilde er den eldste bevarte kilden til en begivenhet og den kilden som ligger nærmest begivenheten. som for eksempel en runestein.

Front 6

Syntese

Back 6

Debbe strevingen etter å skape sammenhenger kan også kalles en ambisjon om å syntetisere. Ser en det slik, kan en fremstilling være en syntese i større eller midre grad. Men den uttrykklige viljen til å utvikle synteser kan være fremme i ulik grad til forskjellige tider.

Vi har to begreper om syntese, som svarer til to ulike operasjoner. Der er å sammenfatte noe og sette sammen noe.

I den første meningen består den syntetiserende operasjonen i å gripe trekke som er omfattende i rom og varige i tid.

Vi ønsker med syntesen å gripe en helhet av en annen art, en helhet der vi har gjort et utvalg, der vi har gjort tydelig, reindyrket og kanskje stilisert visse trekk. Skal en ytre seg om det som er felles for store enheter, må en utelate enkeltheter, forskjeller og variasjoner. En syntese tilstreber å si noe om hovedlinjer, om det som er viktigs, i en eller annen mening av ordet.

Begrepet om syntese som sammenfatning står i motstrid til det å se historie som en prinsipielt lokal historie både i tid og rom.

Det andre begrepet om å settesammen. Målet her er ikke å få tak i omfattende sammenhenger, men å få tak i komplekse sammenhenger. Vi sikter til det å sette sammen flest mulig eller mange sestanddeler, mange områder, se hvordan de virker samen, se hvordan de står i forhold til samfunnshelheten. Syntesens ytterste mål er en form for totalhistorie. Men omfanget av det en skriver om, kan være begrenset- til et lokaksamfunn eller bedrift.

syntesen må respektere den empiriske kunnskapen vi har. Og historikeren må ikke late som om hans eller hennes versjon er sikrere, mer entydig eller mer selvsat enn den faktisk er.